I dag var en travel dag. Det startet midt på natta med toktets første offisielle stasjon – offisiell fordi vi allerede hadde stoppet tidligere for kalibrering og innledende målinger. En viktig bidragsyter i dag var multicoreren, som ble brukt på hele fire stasjoner. La oss se litt nærmere på hva en multicorer er og hvordan den fungerer.
En multicorer består av flere kjernerør og senkes ned til den når havbunnen. Når den treffer bunnen, presses rørene inn i sedimentlaget ved hjelp av vektene på toppen av systemet. En mekanisme lukker automatisk rørenes åpninger slik at kjernene ikke faller ut. Deretter heises multicoreren rett opp igjen. Illustrasjon: GoNorth
I teorien får man flere sedimentkjerner hver gang, men i praksis kan det oppstå problemer. For eksempel kan rørene treffe stein, noe som gjør at de ikke kommer seg inn i sedimentlaget. I dag var det sterke havstrømmer som skapte hodebry.
Første oppgave på en stasjon er ofte å utføre en CTD-undersøkelse, som måler blant annet salinitet og temperatur i hele vannsøylen. Den tydelige vinkelen på kabelen viser de sterke strømmene i området.
Dag Inge Blindheim (NORCE), Stig Monsen (UiB) og Andreas Wolden (HI) diskuterer løsninger for problemene strømmen skaper for multicoreren. Alle tre har mye erfaring med dette utstyret.
Sterk strøm kan påvirke kabelen som brukes til å senke multicoreren. I eksempelet til venstre ser vi en ideell situasjon, der multicoreren senkes rett ned og heises rett opp. Eksemplet til høyre viser hva som kan skje når det er sterke strømmer. Problemet da er at kabelen trekker multicoreren på skrå i stedet for rett opp, noe som kan føre til skader. Illustrasjon: GoNorth
Hvis kabelen drar opp multicoreren på skrå, kan stangen som bærer hele vekten bli bøyd. Illustrasjon: GoNorth
Løsningen ble å sørge for at multicoreren traff havbunnen med lav hastighet, ble der i så kort tid som mulig, og deretter ble heist opp igjen med lav hastighet. I tillegg ble skipets dynamiske posisjoneringssystem, som holder skipet i ro i vannet ved å motarbeide strømmen, slått av i det multicoreren ble dratt opp. Dette fungerte, og forskerne fikk fire sedimentkjerner på denne stasjonen.
Hannah Rose Babel (UiB) tar en vannprøve fra toppen av en sedimentkjerne for å få en grunnlinjemåling.
Etter at kjernene er om bord, må de behandles. Dette bildet viser Dag Inge Blindheim som kutter en av dem på langs slik at Hannah kan utføre sine målinger.
Hannah Rose Babel (UiB) måler oksygennivået i sedimentkjernen. Mindre prøver fra kjernen vil bli analysert senere for DNA, noe som vil fortelle hvilke bakterier som lever i sedimentene.
Hannah Rose Babel (UiB), Jasmin Schönenberger (NGU) og Amandine Tisserand (NORCE) bruker sprøyter for å suge til seg porevann, som er vann fanget i sedimentene. Porevannet skal analyseres for å finne ut den kjemiske sammensetningen. Grunnen til at det brukes så mange sprøyter, er at den kjemiske sammensetningen forventes å variere mellom de ulike lagene i sedimentkjernen.
Sammen med DNA analysene vil resultatene fra porevann-analysene hjelpe oss å forstå hvilke mikroorganismer lever i havbunnsedimentene og hvordan de bidrar til at karbon og andre grunnstoffer utveksles mellom biosfæren, hydrosfæren (havet) og jordskorpen.
Det ble også tatt to prøver med en gravity corer. Dette er en lang sedimentkjerneprøvertaker (6 meter) som har fått sitt navn fra det at det er tyngdekraften som sørger for at den blir presset ned i sedimentlaget – den er nemlig loddet på toppen. Mer om dette i morgendagens rapport.
