De siste 24 timene har vi utforsket området rundt Molloydypet. Her har vi samlet inn sediment- og vannprøver, og gjennomført et ROV-dykk for å undersøke et spesielt fenomen som har vekket forskernes interesse: en stor søyle av signaler som har vært observert via multistråle-ekkolodd flere ganger, også dette toktet. Den antas å bestå av hydrokarboner som stiger opp fra havbunnen.
I instrumentrommet steg spenningen da søylen dukket tydelig opp på skjermene. Dette ga et nytt grunnlag for nattens ROV-dykk, som startet like etter midnatt. ROV-en har sitt eget ekkolodd og kan operere nærme havbunnen, i motsetning til skipet som ligger nesten 4000 meter høyere. Dermed kan ROV-en lage et bilde med langt høyere oppløsning – om enn over et mye mindre område.
Kilden til søylen forble ukjent på dette dykket, og jakten får fortsette når vi vender tilbake til området.
Uventede funn på havbunnen
Å få gode data fra et ROV-dykk handler ofte om å gripe mulighetene som dukker opp underveis. Mens ROV-en undersøkte et område som så lovende ut som mulig utspring for søylen, støtte den på noe helt annet: små knokler som lå spredt på havbunnen. Slike funn er av stor interesse for Mari Heggernes Eilertsen (UiB), som studerer hva som skjer med organisk materiale – ofte bein eller ved – når det synker ned til store dyp.
Mari er ikke med på dette toktet, men kollegene hennes David Rees og Tom Alvestad (begge UiB) sørger for å samle inn og bearbeide prøvene slik at hun kan analysere dem senere.
Sensorplattform på plass idet vi går inn i isen
Da Kronprins Haakon kom i isen, var PhD-stipendiat Ashiqul Alam Khan (NTNU) ute på sjette dekk for å sikre sin sensorplattform til rekka. Plattformen er en videreutvikling av systemet han testet under fjorårets tokt mot Nord-Grønland, og kombinerer lidar, termiske kameraer og optiske kameraer i én pakke. Målet er å forstå hvordan ulike sensorer “ser” isen—både i godt dagslys, i skumring, og når temperaturkontraster dominerer mer enn farger.
I praksis betyr dette at skipet nå glir gjennom isen mens instrumentene kontinuerlig fanger opp strukturer, sprekker, snødekke og istykkelse i sanntid. Slik datainnsamling er en viktig byggekloss på veien mot mer presise og dynamiske iskart, der store datamengder kan hjelpe framtidige polarfartøy å finne tryggere og mer energieffektive ruter.
Veien videre
Reservedelen som skulle installeres i Longyearbyen kom aldri frem til Svalbard, så skipets maksmotorkapasitet vil forbli rundt 70 prosent resten av toktet. Det betyr at vi må legge Ultima Thule til side for denne gangen: isforholdene i området krever at isbryteren opererer med all tilgjengelig kraft for å kunne komme fram. På den positive siden frigjør dette to dager til forskning som ellers ville være bort i transit.
I stedet setter vi kursen mot den sørøstlige delen av Sofia-bassenget, hvor vi skal hente opp en fortøyning for NERSC – Nansensenteret. Deretter følger et tett program med sedimentprøver, en seismisk linje og flere ROV-dykk. Målet er å lære mer om en lite kjent undersjøisk fjellformasjon i dette området, og forhåpentligvis bygge et klarere bilde av hvordan denne strukturen har utviklet seg gjennom tid.
