Vi har nå kommet fram til Sophia-bassenget, hvor vi hentet opp en fortøyning for NERSC uten problemer. Nå er vi i gang med å ta sedimentkjerner, før vi i natt starter en seismisk undersøkelse i retning iskanten. Denne profilen vil forhåpentligvis ta oss rett over den undersjøiske fjellformasjonen vi er særlig interessert i – en struktur vi foreløpig vet svært lite om.
En krevende, men vellykket henting av NERSC-riggen
Et av punktene i «kanskje»-kolonnen for dette toktet var å hente opp en fortøyning for NERSC – Nansensenteret. Riggen hadde et akustisk frikoblingssystem: man sender et forhåndsbestemt lydsignal ned i dypet, og en mekanisme utløses slik at riggen flyter opp til overflaten. Derfra kunne man normalt brukt en av skipets båter til å feste en line og vinsje riggen om bord.
Når det er sagt er delen av riggen som kommer over vannflaten etter frikoblingen lite egnet til å gripe tak i. Derfor ble det besluttet å sende ned ROV-en for å feste en line direkte på riggen.
Manøveren er alt annet enn enkel, men likevel tryggere for mannskapet enn å få tak i riggen fra en liten båt. Én kabel med krok skulle vinsjes ned i vannet, og ROV-en fulgte etter på sin egen kabel. Hele tiden måtte man unngå at de to kablene viklet seg inn i hverandre. Da ROV-en nådde bunnen, plukket den opp enden av linen, mens skipet manøvrerte sakte nærmere riggens posisjon. Da riggen kom i syne, hektet ROV-en kroken på en metallring, før den trakk seg tilbake og ble tatt opp av vannet. Først da begynte man å vinsje riggen til overflaten.
Operasjonen ble gjennomført uten problemer, og vi kan nå forsikre NERSC om at riggen deres snart er på vei til fastlandet.
Hvordan fanger man gass fra en sedimentkjerne?
For noen dager siden viste vi bilder av Alexander Minakov (UiO) som tok en delprøve helt nederst i en gravity core-kjerne for å analysere hvilke gasser som finnes der. Men hvordan foregår selve prosessen? I dag kan vi vise mer av arbeidsmetoden.
Det første trinnet er å blande sedimentene med litt destillert vann i et lite glass stoppe den tett og riste den i rundt 30 minutter. Ristingen bryter opp strukturen i sedimentene og frigir gass som kan sitte fast mellom kornene. Denne delen var allerede gjort tidligere, og i dag kunne Alexander vise resten av metoden han bruker for å fange opp gassen.
Når flasken med sediment og vann er klar, kobles den inn i et enkelt, men effektivt system av rør og saltlake. Poenget er å presse gassen ut av sedimentblandingen og inn i en egen beholder, uten at noe slipper ut underveis.
Alexander forventer at gassen hovedsakelig består av metan, hydrogen, og hydrogensulfid. Siden slike gasser dannes gjennom mikrobielle prosesser, og reaksjoner mellom sjøvann og bergarter, kan kunnskap om gassammensetningen hjelpe oss å tolke de dataene som finnes over området – for eksempel enkelte strukturer i seismiske bilder.
Hva skjuler seg i mudderet?
Tidligere viste vi et bilde av Tom Alvestad (UiB) mens han overførte mudder fra området der beinrestene ble funnet og ned i en bøtte. Siden da har han siktet materialet og brukt seks timer på å gå gjennom det på jakt etter makrofauna – de større dyrene som lever i og på sedimentet, men som lett blir oversett. Alt han fant i en hel bøtte, kunne like gjerne fått plass på en spiseskje. Alle mikroskopbilder i bildeserien under er av Tom Alvestad.
Hva skjer videre?
Neste punkt på programmet er å fullføre sedimentprøvene her i Sophia-bassenget. Deretter setter vi i gang med en seismisk profil som strekker seg inn mot iskanten. Når profilen er ferdig, følger ROV-en samme linje nedover i dypet for å undersøke et undersjøisk fjell i bassenget – et område vi foreløpig vet svært lite om. Målet er å knytte observasjonene fra seismikken til det ROV-en kan vise oss på nært hold.
